Gifter från ormar av familjen Elapidae (giftsnokar), i vilken ingår kobror, kraiter, mambor, korallormar, tigerormar och australiska ormar. Gifterna innehåller olika typer av toxiska polypeptider, cytolytiska, hemolytiska och nervgifter, men färre enzymer än gift från ormar av familjerna Viperidae och Crotalidae. Många av gifterna har definierats.
En familj ytterst giftiga ormar (giftsnokar), bestående av korallormar, kobror, mambor, kraiter och havsormar. De har stor geografisk spridning och återfinns i södra USA, Sydamerika, Afrika, Sydasien, Australien och på Stillahavsöarna. Det finns tre underfamiljer: Elapinae, Hydrophiinae och Lauticaudinae. Liksom huggormarna har de gifttänder längst fram i överkäken. De afrikanska mamborna anses vara de allra farligaste ormarna, pga sin storlek, sin snabbhet och sitt mycket giftiga bett. Syn. giftsnokar.
Ett släkte giftsnokar av underfamiljen Elapinae och familjen Elapidae. De omfattas av kraiterna, med tolv arter, som alla är hemmahörande i Sydostasien. De är mycket giftiga.
Gifter från ormar av underfamiljen Crotalinae (familjen Viperidae), som huvudsakligen lever på den amerikanska kontinenten. De omfattar skallerormar, mockasiner, lansormar, buskmästare och amerikanska kopparhuvudormar. Deras gifter innehåller ogiftiga proteiner, hjärt-, blod-, cell- och nervgifter, samt många enzymer, särskilt av gruppen fosfolipas A. Många av toxinerna har bestämts.
"Ormgifter" refererar till de giftiga substanser som vissa ormar producerar och använder för att fånga byten eller försvara sig mot fiender. Dessa gifter kan innehålla en varierad samling av bioaktiva ämnen, såsom proteiner, peptider och neurotoxiner, som påverkar olika funktioner i organismen, till exempel andnings- eller hjärtverksamheten. Ormgifter kan orsaka allvarliga skador och till och med död hos människor om de inte behandlas akut.
Gifter producerade av bl a honungsbiet (Apis mellifera). De innehåller olika enzym, polypeptidtoxiner och andra ämnen som kan vara allergena eller immunogena.
Av djur utsöndrade giftiga ämnen i form av vätskeblandningar, innehållande många olika enzymer, toxiner och andra kemiska ämnen. De produceras i speciella körtlar och utsöndras genom speciella utförsgångar (nässelkapslar, taggar, huggtänder osv) för att oskadliggöra byte eller anfallare.
Reptilproteiner refererer til proteiner som findes hos krybdyr (Reptilia). Disse proteiner spiller en vigtig rolle i forskellige cellulære processer hos krybdyr, herunder strukturel støtte, katalsyse af biokemiske reaktioner, transport af molekyler og regulering af genudtryk. Reptilproteiner er evolutionært beslægtet med proteiner fra andre dyr, herunder pattedyr, fugle og padder, men de kan have specifikke variationer i deres sekvens og struktur for at tilpasse sig de unikke behov hos krybdyr.
Gift från ormar av släktet Naja (familjen Elapidae). Giftet innehåller många specifika proteiner med cytotoxiska, hemolytiska, neurotoxiska och andra egenskaper. Liksom andra elapidgifter är de rika p å enzymer. De omfattar kobraminer och kobralysiner.
Proteinhaltigt motgift (antikroppar) för behandling av förgiftning efter ormbett.
I medicinsk kontext, refererar "ormar" vanligtvis till ormar som kan vara giftiga och utgör ett hälsorisk för människor. Exempel på sådana ormar inkluderar kobror, huggtandssnokar och korallormar. Ormarnas gift kan orsaka en rad symtom, från lokal svullnad och smärta till allvarligare symptom som andningssvårigheter, muskellättnad och i värsta fall död.
Gift från ormar av familjen Vipera (huggormar). Det är inte lika kraftigt som gift från Elapidae (kobror) eller Hydrophidae (havsormar) och verkar huvudsakligen på kärlsystemet, där det stör koagulation och kapillärmebranfunktioner. Det har även cytotoxisk verkan. Gifterna innehåller stora mängder enzymer och andra faktorer.
Gifter producerade av stickande insekter tillhörande getingfamiljen (Vespidae), inkl. bålgeting. Gifterna innehåller enzymer, biogena aminer, histaminutlösande faktorer, kinener, giftiga polypeptider osv. De liknar bigifter.
En medicinsk definition av 'Ormbett' är det tillstånd då en orm eller ett annat giftigt djur har injicerat gift via bettet sin i ett levande väsen, vilket kan leda till lokal irritation, svullnad, smärta och systemiska symptom beroende på typen av ormgift.
"Nervgift" (neurotoxin) är en beteckning på en substans som kan skada, förlamar eller döda nervceller och stör deras funktion. Detta kan leda till neurologiska symtom såsom sängklimpning, muskelsvaghet, kramper, talfel, minnesförlust och i värsta fall död. Exempel på nervgifter är botulinumtoxin (BTX), tetrodotoxin (TTX) och heavy metaller som bly och kvicksilver.
Spindelgifter är giftiga ämnen som produceras av spindlar och används för att fånga byten eller för försvar.
"Scorpion venom refers to the complex mixture of toxic compounds found in the venomous sting of a scorpion, which is produced by their specialized venom glands and used primarily for hunting and self-defense purposes."
Giftämnen från djur tillhörande Arthropoda. Mest kända är gifter från skorpioner, spindlar, myror, bin och getingar. De innehåller proteintoxiner, enzymer och andra bioaktiva ämnen som kan vara dödlig t giftiga.
Fosfolipase A2 (PLA2) är ett enzym som bryter ned fosfolipider, en typ av lipider som är en viktig komponent i celldelar och cellmembran. PLA2 specifikt klyver esterbindningen vid den snabbare fettsyrans (acylgruppens) område nära tvåa kolatom i glycerolbackbonet, vilket resulterar i att en fritt fettsyra och ett lysofosfolipid bildas. Den fritt satta fettsyran är ofta en polyinsättad fettsyra som kan vara inblandad i inflammatoriska processer. PLA2-enzym har också visat sig ha en viktig roll i celldelning, neurotransmission och andra cellulära processer.
Ett släkte giftiga ormar av familjen Viperidae. Det finns ca 50 kända arter, som alla lever i de tropiska delarna av America och södra Sydamerika.
En grupp fosfatidacylhydrolaser som katalyserar hydrolys av en av acylgrupperna i fosfoglycerider eller glycerofosfatidater. Fosfolipas A1 hydrolyserar acylgruppen vid position 1 (EC 3.1.1.32), och fosfolipas A2 hydrolyserar acylgruppen kopplad till position 2 (EC 3.1.1.4). Syn. PLA.
Giftämnen hos fiskar, även hajar och rockor, som vanligen avges via taggar. De innehåller olika ämnen, inklusive mycket instabila gifter, som kan ge specifik hjärtpåverkan och allmän muskelpåverkan.
Gifter från arter av familjen Formicoidea (myror). De kan innehålla proteinfaktorer, toxiner, histamin, enzym och alkaloider, och de är ofta allergiframkallande eller immunogena.
Gifter från blötdjur, inklusive Conus- och Octopus-arterna. Gifterna innehåller proteiner, enzym, kolinderivat, långsamtverkande ämnen och ett flertal beskrivna polypeptidtoxiner som påverkar nervsystemet. Till molluskgifterna hör cefalotoxin, venerupin, makulotoxin, surugatoxin, konotoxiner och murexin.
Aminosyrors ordningsföljd i en polypeptidkedja. Den utgör proteiners primärstruktur och är av avgörande betydelses för proteinkonfigurationen.
Scorpions are a group of arachnids characterized by their distinct appearance, with a segmented body, four pairs of legs, and a narrow, tail-like structure known as the telson that ends in a venomous stinger.
Beskrivningar av specifika sekvenser av aminosyror, kolhydrater eller nukleotider som publicerats och/eller deponerats och hålls tillgängliga i databaser som t ex Genbank, EMBL, NBRF eller andra sekvensdataarkiv.
Ett släkte giftormar tillhörande underfamiljen Crotalinae. Tolv arter är kända och förekommer Nord- och Centralamerika och Asien.
Gifter från grodor, paddor, salamandrar osv. Giftkörtlarna är oftast belägna i huden på ryggen och innehåller bl a kardiotoxiska glykosider. Gifterna har använts som pilgift och omfattar bufogenin, bu fotoxin, bufagin, bufotalin, histrionikotoxiner och pumiliotoxin.
I medicinen refererar 'conus' till den coniska, eller konformade, nedre delen av grå substansen i ryggraden som omgives av vätskan i subarachnoidalrummet. Den består huvudsakligen av samlingen av nervceller som kontrollerar muskulaturen i underlivet och underbenen. Conus medullaris är den nedre gränsen för den del av ryggmärgen där rötterna till de långa nerverna (nerver som går från ryggmärgen till kroppsdelar längre bort) exiterar.
Trimeresurus är ett släkte ormar inom familjen giftsnokar (Viperidae) som förekommer i Asien, främst i södra och sydöstra Asien. Dessa ormar kallas även för de asiatiska barksnokarna eller tempelormarna. Släktet omfattar cirka 40 arter, varav flera är mycket giftiga och kan utgöra en fara för människor. De flesta Trimeresurus-arterna lever i skogsbiotoper och har ett nattaktivt levnadsmönster.
Gifter från maneter, koraller, havsanemoner, nematocyster osv. De innehåller blod-, hjärt-, hud- och nervgifter och sannolikt enzymer, och de omfattar palytoxin, sarkofin och antopleurin.

Elapidgifter är en grupp av ormar som tillhör familjen giftsnokar (Elapidae). Denna familj inkluderar många välkända giftsnokar, såsom kobror, mambaer och korallormar. Elapidgifterna karaktäriseras av sina fixerade giftkrokar bakom deras ögon, som de använder för att injicera sitt gift när de attackerar bytet eller en fiende.

Giftet hos elapidgifter är ofta neurotoxiskt, vilket betyder att det påverkar nervsystemet och kan orsaka muskelsvaghet, andningsproblem och i värsta fall döden. Det är viktigt att söka omedelbar medicinsk hjälp om man blir biten av en elapidgiftorm, eftersom behandlingen ofta kräver specifik antigiftserum för den aktuella ormarten.

Elapidae er en familie i underordenen slanger (Serpentes) som inkluderer en række giftige slanger, herunder de fleste kendte arter af kugleorme. Familien omfatter også de berømte sortsnogede kobras og de australske børnesejlere. Disse slangeres giftindhold består primært af neurotoxiner, der kan føre til lammelse, muskelsvaghed og i værste fald døden.

Elapid-slangerne kendes også på deres lange, hule giftsprøjter, som de bruger til at injicere deres ofre med gift. De fleste arter har en fast forbindelse mellem deres giftsprøjt og giftkirtler, så de ikke kan trække sig tilbage fra et angreb uden at skyde giftet ud.

Elapid-familien er globalt udbredt, men findes primært i varme klimazoner, herunder Afrika, Asien, Australien og Amerika. Der er omkring 350 arter af Elapidae, hvoraf mange er truet af udryddelse på grund af tab af levesteder og menneskelig forfølgelse.

"Bungarus" er en slags orm som tilhører familien giftsnok (Elapidae). Den inneholder mange arter, noen av dem kan produser seriøse eller dødelige symptomer ved beting. Disse ormene finnes hovedsakelig i Asia og Afrika.

Bungarus-ormer er kjent for å ha en potent cocktail av neurotoksiske giftstoffer, som kan føre til muskelsvaktehet, synslidelser, svimmelhet, respirasjonsstandse og i værste fall død.

Et av de mest kjente artene er Bungarus caeruleus, også kjent som den blå ormen eller den indiske kobra. Denne ormen er en av de mest giftige slanger i verden og kan produser en dødelig dosis av gift med bare ett bett.

Det er viktig å søke akutt medisinsk hjelp etter et bitt av en Bungarus-orm, da tidlig behandling kan redusere risikoen for alvorlige skader eller død.

'Skallerormsgifter' refererer til de giftstoffer som findes i slanger af skillerorms-familien (Elapidae), der inkluderer kendte arter som cobra, mamba og koraldjævle. Disse gifte er overvejende neurotoxiner, hvilket betyder at de specifikt påvirker nervesystemet. De kan forårsage symptomer som svimmelhed, synsforstyrrelser, muskelsvaghed og i værste fald lammelse, indtrængen i åndedrætsmusklerne og død. Symptomerne og alvorligheden af en skallerormsbidt depends på flere faktorer, herunder type af slange, mængden af gift som blev injiceret og stedet for bidtet.

'Ormgifter' refererer til de giftstoffer som visse slanger producerer og injicerer gennem deres tænder for at dræbe eller svække deres bytte. Disse giftstoffer kan have forskellige virkninger, afhængigt af slangenart. Nogle ormgifte indeholder neurotoxiner, som angriber nervesystemet og kan føre til lammelse, muskelsvaghed eller død. Andre ormgifte indeholder hemotoksiner, som ødelægger røde blodlegemer og kan forårsage koagulationsforstyrrelser og organskader. Endelig kan visse ormgifte indeholde både neurotoxiner og hemotoksiner.

Det er vigtigt at notere, at ikke alle slanger er giftige, og at mange arter ikke har nok gift til at udgøre en trussel for mennesker. Derimod kan visse slangerens bid have alvorlige konsekvenser for menneskers helbred og endda være dødelige, især hvis behandlingen ikke søges inden for en kort tidsperiode efter et bid.

I'm happy to help you with that! The term "bigifter" doesn't seem to have a direct medical definition, as it is not a standard medical term. However, if you are referring to the concept of a "big giver" in the context of philanthropy or charitable giving, then this can be defined as an individual or organization that donates a large amount of money or resources to support a particular cause, charity, or nonprofit organization.

Such contributions can have a significant impact on the health and well-being of individuals and communities, particularly in areas such as medical research, healthcare access, and public health initiatives. Therefore, while "bigifter" may not be a formal medical term, it is certainly relevant to the field of medicine and health care in terms of the important role that philanthropy can play in advancing medical knowledge, improving health outcomes, and addressing health disparities.

'Giftsekret' er en betegnelse for et sekret eller et kjemisk stoff som produseres av levende celler og har en skadelig effekt på andre levende celler eller organismer. Ordet 'gift' kommer fra det gamle norrøne ord 'gifta', som betyr 'å forgifte'. Sekretet kan være et protein, et peptid eller en organisk sykelkompund, og det kan ha forskjellige mekanismer for å skade celler, som f.eks. å forstyrre cellernes stoffskifte, å skade deres membraner eller å påvirke deres gener. Giftsekret produseres oftest av bakterier, svamp, planter eller dyr for å hjelpe dem til å overleve i konkurranse med andre organismer, men det kan også være en biprodukt av noen sykdomsprosesser.

Jag antar att du söker en definition på vad reptilproteiner är inom ett medicinskt sammanhang. Reptiler, som tillhör gruppen krypdjur, producerar proteiner precis som alla andra levande organismer. Det finns dock inget specifikt medicinskt begrepp som kallas "reptilproteiner". Proteiner från reptiler kan dock studeras inom forskning och medicinen, t.ex. för att undersöka deras evolutionära utveckling, struktur eller funktion.

Ett exempel på ett protein från en reptil som har fått stor uppmärksamhet inom medicinsk forskning är krokodiltvinneproteinet, som visat sig ha potentialen att användas i behandlingar av sjukdomar såsom cancer och autoimmuna störningar. Detta protein har unika strukturella och funktionella egenskaper som gör det intressant för forskare att studera.

Så, medan det inte finns en specifik medicinsk definition av "reptilproteiner", kan proteiner från reptiler vara föremål för medicinsk forskning och utveckling på grund av deras unika och intressanta egenskaper.

Kobragifter, även kända som kobra venom, är ett giftig sekret som produceras och utsöndras av kobror när de attackerar eller försvarar sig. Det finns olika typer av kobragift, men de flesta innehåller en kombination av neurotoxiner (som angriper nervsystemet), hemotoxiner (som skadar blodkärlen och blodets koaguleringssystem) och myotoxiner (som skadar musklerna). Vissa kobragifter kan orsaka andnings- och hjärtstopp, medan andra kan leda till svullnad, nekros och blödningar. Behandlingen för kobragift beror på vilken typ av gift som injicerats och hur mycket, men den vanligaste behandlingsmetoden är att ge offern antitoxin så snart som möjligt efter bettet.

I'm happy to help! However, I believe there may be a typo in your question. If you are asking for a medical definition of "Ormserum," I believe you may mean "snake venom" instead. Here is the definition:

Snake venom is a highly modified saliva containing a complex mixture of proteins, peptides, and other molecules that snake's use to immobilize or kill their prey. The composition of snake venom varies widely among different species of snakes and can contain various enzymes, neurotoxins, hemotoxins, and cytotoxins. When a snake bites its victim, it injects the venom through its fangs into the victim's body, where it can cause local tissue damage, pain, swelling, bleeding, and other systemic effects that can be life-threatening in severe cases.

'Ormar' är ett samlingsnamn för en grupp ryggradsdjur som tillhör klassen Reptilia och underklassen Lepidosauria. De kännetecknas av sin långa, smala kroppsform och att de saknar lemmar. Ormar är nära släkt med ödlor och deras gemensamma förfäder hade ben, men ormarna har under evolutionen förlorat användbarheten av benen.

Ormar finns över hela världen, utom i polarregionerna, och det finns cirka 3 400 kända arter. De lever på land och i vatten och har en mycket varierad levnadsstil och föda. Några ormar är giftiga och använder sitt gift för att döda eller immobilisera bytet, medan andra ormar sväljer bytet helt, eftersom de inte kan tugga.

Det finns också ormar som lever i symbios med andra djur, till exempel sköldpaddor och krokodiler, där de hjälper till att rengöra värddjurens hud från parasiter.

Huggormsgifter är ett samlingsnamn för de neurotoxiska ämnen som huggormar inom familjen giftsnokar (Viperidae) producerar i sina giftkörtlar och injicerar genom bett. De aktiva substanserna i huggormsgiftet varierar mellan olika arter, men de flesta innehåller en kombination av proteiner och enzymer som kan orsaka lokal och systemisk skada hos målsorganismen.

Typiska effekter av huggormsgift inkluderar smärta, svullnad, rödning och inflammation i området runt bettet, samt neurologiska symtom som yrsel, synstörningar, talförlust, muskelsvaghet och andningssvårigheter. I allvarliga fall kan huggormsgift leda till allvarlig blodförgiftning (sepsis), koagulopathi (störd blodkoagulation) och multiorgansvikt, vilket kan hota patientens liv.

Huggormarnas gift används också inom medicinsk forskning och terapi, där det har visat sig ha potentialen som ett effektivt smärtbehandlingsmedel och möjligen även i behandling av vissa cancerformer.

"Getinggifter" är ett samlingsbegrepp för ämnen som används för att behandla eller förebygga stick av getingar, humlor och bin. De aktiva ingredienserna i getinggift kan variera, men de vanligaste inkluderar lokalbedövande medel såsom lidokain, prilocain och benzokain, samt kortikosteroider som hydrokortison för att minska inflammation och irritation.

Getinggifter kan antingen vara i form av en salva, spray eller cream som appliceras direkt på huden efter ett getingstick. De fungerar genom att neutralisera giftet och lindra smärtan, svullnaden och rodnaden som orsakas av getingsticket. Vissa getinggifter kan också innehålla antiseptiska medel för att förebygga infektioner.

Det är viktigt att söka medicinsk hjälp omedelbart om man har ett allvarligt allergiskt svar på ett getingstick, såsom andnöd, yrsel eller svimning, som kan vara tecken på en livshotande anafylaktisk reaktion.

'Ormbett' er en norsk betegnelse som direkte kan oversattes til engelsk som 'snake bite'. I medisinsk sammenheng refererer det til en skade orsaket av en slangebitt, der oftest vil involvere et eller flere bidemærker og eventuelt også infeksjon eller giftpåvirkning alt efter slangenart. Symptomer kan inkludere lokal smerte, edema, erytem, koagulopati, myalgi, neurotoksiske effekter og i værste falle multipl organskade eller død. Behandlingen vil typisk involvere rensning av ormbettet for å fjerne eventuelle rester av slangegift, smertestillende medisin, antibiotika for å forebygge infeksjon og i noen tilfeller også antidot for å neutralisere giftpåvirkningen.

'Nervgift' er ein overordnet betegnelse for stoffer som kan skade eller forstyrre nervesystemet. Disse stoffene kan være naturlige, som f.eks. gift fra slanger og insekter, eller kunstverdige, like som mange industrielle kjemikalier. Nervgifte virker ofte ved å forstyrre signalforinga mellom nervecellane og kan medføre symptomar som muskelkramper, svevring i øyene, svimmelhet, hodepine og i værste fall selv kan føre til døden.

Spindelgifter är en typ av neurotoxiner som produceras av vissa arter av spindlar. Dessa gifter fungerar genom att störa signalsubstanser i det nervösa systemet hos ett offer, vilket kan leda till muskelsvaghet, kramp, andningsproblem och i värsta fall död. Spindelgiftet verkar genom att bryta ned acetylkolinreceptorerna på neuronernas synaps, vilket stör nervimpulsernas överföring och kan orsaka muskelsvaghet och andningssvårigheter. De flesta spindlar producerar gifter som inte är tillräckligt starka för att döda en människa, men vissa arter, särskilt bland giftsnokspindlarna (latin: *Latrodectus*), kan producera mycket potenta gifter.

'Skorpiongifter' refererer til de giftstoffer som findes i skorpions svans. Skorpiongift består af et kompleks cocktail af forskellige neurotoxiner, der primært påvirker nervesystemet hos ofrene. Disse toksiner kan føre til en række symptomer, herunder lokal smerte, hvor giftet er injiceret, kramper, spasmer, salivation, svimmelhed, yderligere smerter i brystet og maven, højt blodtryk, akut hjertefremgangsmåde, og i sjældne tilfælde kan det føre til døden.

Skorpiongifters effekt på mennesker varierer alt efter arten af skorpionen. Der er over 1.500 kendte skorpionarter, hvoraf omkring 25-30 anses for at være farlige for mennesker. De mest giftige skorpioner tilhører familien Buthidae, herunder arter som den afrikanske fat-tailed skorpion og den brasilianske yellow scorpion.

Skorpiongifters neurotoxiner fungerer ved at forstyrre ionbalancen i nervecellerne, hvilket fører til de symptomsmerker, der er beskrevet ovenfor. Nogle skorpiongifte indeholder også enzyme, der kan forårsage lokal vævsskade og inflammation.

Det er vigtigt at søge øjeblikkelig medicinsk behandling, hvis man bliver stukket af en skorpion, da de fleste dødsfald skyldes forsinket behandling. Behandlingen består typisk af smertestillende midler, muskelrelaxanter, respiratorisk assistance og antitoxiner, der er specifikt designet til at neutralisere skorpiongiften.

Leddjursgifter, även kända som arthropodgift eller leddjursgift, är ämnen som produceras och utsöndras av leddjur, till exempel insekter, spindlar, skorpioner och sjögurkor. Dessa gifter används oftast för att hjälpa leddjuren att jaga byten, försvara sig mot fiender eller i samband med parning.

Leddjursgifterna kan variera mycket i sin sammansättning och kan innehålla olika proteiner, peptider, enzymer och andra organiska och icke-organiska ämnen. De kan orsaka en rad olika symptom hos människor, beroende på vilket leddjur som har orsakat bettet eller sticket, hur mycket gift som injicerats och individens särskilda känslighet.

Vanliga symptomen på leddjursgift kan vara lokal rodnad, svullnad, smärta, klåda, yrsel, illamående, kramp och andningssvårigheter. I vissa fall kan leddjursgifter orsaka allvarliga eller livshotande reaktioner, särskilt om de injiceras i blodomloppet eller om personen har en allergisk reaktion på giften.

Det är viktigt att söka omedelbar medicinsk hjälp om man tror att man har blivit biten eller stucken av ett leddjur som kan orsaka allvarliga symptom, såsom en giftig spindel eller en gaddormad insekt.

Fosfolipase A2 (PLA2) är ett enzym som bryter ned fosfolipider, en typ av lipider som är vanliga i celldelar och cellmembran. Fosfolipasen A2 särskiljer sig från andra fosfolipaser genom att specifikt spjälka en fettsyra från den tvåtandade glycerolresten, vilket resulterar i att en fritt fettsyra och ett lysofosfolipid bildas. Den fritt befriade fettsyran är ofta en polyinsyresyra, som kan vara inblandad i inflammatoriska processer i kroppen. Fosfolipas A2-aktivitet har visat sig vara involverad i en rad fysiologiska och patofysiologiska processer, inklusive immunförsvar, neurodegenerativa sjukdomar och cancer.

"Bothrops" er en slags giftig orm som tilhører familien Viperidae, og inneholder over 50 arter som lever i de sydlige deler av Nord-Amerika, Mellem-Amerika og Syd-Amerika. Disse ormene kaller også "amerikanske koralormer" eller "jordkoralormer". De fleste arter av Bothrops er giftige og kan føre til alvorlige betenningsforstyrrelser, blødninger og i værste fall død hvis ikke behandlingen skjer på tide.

Bothrops-ormene har en unik måte å bide på, der de ofte holder fast i byttet og fortsatter å injisere gift over tid. De fleste beting av disse ormene kan være smertefulle og livstruende, men dødeligheten er lavere enn hos noen andre typer ormegift.

Hvis du blir bedt av en Bothrops-orm, søk umiddelbart medikinsk behandling. Behandlingen inneholder ofte antidot mot giftet og støttebehandling for å styre symptomene.

Fosfolipasa A är ett enzym som bryter ned fosfolipider i lipidbilayernas cellyta genom att hydrolysera esterbindningarna i position 1 eller 2 i glycerolbackbonet. Det resulterar i att en fettsyra frigörs och ett lysofosfolipid bildas. Fosfolipasa A kan delas upp i två typer baserat på vilken esterbindning de hydrolyserar:

- Fosfolipasa A1 (PLA1): Hydrolyserar esterbindningen i position 1 och frigör en fettsyra från snabbskiktet (cytoplasmasidans) glycerolbackbone.
- Fosfolipasa A2 (PLA2): Hydrolyserar esterbindningen i position 2 och frigör en fettsyra från långsiktet (extracellulära sidans) glycerolbackbone. PLA2 är den mest studerade typen av fosfolipas A, och det finns flera olika isoformer som har olika funktioner i kroppen.

Fosfolipasa A-enzym har en rad biologiska roller, bland annat vid cellytans signalering, inflammation, immunförsvar och nedbrytning av lipoproteiner. Dessutom är fosfolipas A-aktivitet förhöjd i vissa sjukdomstillstånd, till exempel neurodegenerativa sjukdomar, kardiovaskulära sjukdomar och cancer.

'Fiskgift' är ett samlingsnamn för olika typer av miljögifter som kan akkumuleras (ansamlas) i fiskar och andra vattenlevande djur. Dessa gifter kommer ofta från industriella avlopp, jordbruksavfall och luftföroreningar som sedan transporteras ut i vattendrag och hav via nederbörd eller vind. Några exempel på vanliga fiskgifter är polychlorerade bifenyler (PCB), dioxiner och tungmetaller som kvicksilver, bly och kadmium.

Många fiskgift kan ha negativa hälsoeffekter på djur och människor som äter kontaminerade fiskar. De kan orsaka cancer, störningar i det nervsystemet, skada reproduktionssystemet och försämra immunförsvaret. Därför rekommenderas ofta att man begränsar konsumtionen av vissa fiskarter eller tar hänsyn till råd om hur ofta man bör äta olika fiskar, särskilt för barn, gravida kvinnor och äldre personer.

"Myrgifter" refererar till giftiga ämnen som produceras och används av myror för att jaga byten, försvara sig eller konkurrera med andra myror. Dessa gifter kan variera mycket mellan olika myrarter och kan bestå av en rad olika kemiska substanser, inklusive proteiner, peptider och alkaloider. När ett offer attackeras av en myra, stickas den med sitt gifttagg (sting) och injicerar giftet. Effekterna av myrgift kan variera från milda irriterationer till allvarligare symptom som andningssvårigheter, svullnad, kramp och i värsta fall död.

Molluskgifter, også kjent som snail venom eller conussvampgifter, er giftstoffer produseret av visse bløttesjanell (mollusk)arter, særlig blåskjoldet blæksprutte og visse konusfisk. Disse giftene inneholder forskjellige toksiner som kan være neurotoksiske, cytotoksiske eller kardiotoksiske, og de kan føre til en rekke symptomer hos mennesker, inkludert smerte, svelling, rødme, åndnedsvikt, muskelspasmer, hallucinogene effekter og i værste fall døden.

Blåskjoldet blæksprutte, som lever i Stillehavet, producerer et gift som inneholder en potent neurotoksin kalt tetrodotoksin (TTX). Dette giflet kan føre til paralysé og død hvis det kommer i kontakt med mennesker.

Konusfiskene, som lever i de tropiske havene, inneholder et gift som består av en blanding av forskjellige toksiner, inkludert conotoxiner og conopeptider. Disse toksinene kan føre til smerte, svelling, muskelspasmer, hallucinogene effekter og i værste fall døden.

Det er viktig å nevne at det ikke er alle molluskarter som produserer giftstoffer, og at mange arter er ugiftige eller selv spiselige.

En aminosyrasekvens är en rad av sammanfogade aminosyror som bildar ett protein. Varje protein har sin unika aminosyrasekvens, som bestäms av genetisk information i DNA-molekylen. Den genetiska koden specificerar exakt vilka aminosyror som ska ingå i sekvensen och i vilken ordning de ska vara placerade.

Aminosyrorna i en sekvens är sammanbundna med peptidbindningar, vilket bildar en polymer som kallas ett peptid. När antalet aminosyror i en peptid överstiger cirka 50-100 talar man istället om ett protein.

Aminosyrasekvensen innehåller information om proteinet och dess funktion, eftersom den bestämmer proteins tertiärstruktur (hur aminosyrorna är hopfogade i rymden) och kvartärstruktur (hur olika peptidkedjor är sammansatta till ett komplext protein). Dessa strukturer påverkar proteinet funktion, eftersom de avgör hur proteinet interagerar med andra molekyler i cellen.

'Skorpioner' er en betegnelse for en gruppe af leddyr med stærkt giftige giftene i deres svans. De tilhører klassen Arachnida, som også inkluderer spindlere og demande. Skorpioner findes over hele verden, men de fleste arter lever i varme klimazoner, særligt i ørkenområder. De kan variere meget i størrelse, fra mindre end en centimeter til over 20 cm.

Skorpionernes gifte består af en blanding af forskellige proteiner og andre molekyler, som kan have en række forskellige virkninger på det menneskelige eller dyriske organisme. Nogle skorpioners gifte kan føre til lokal irritation, svelling, smerter og rødme i området ved stiket, mens andres gifte kan have mere alvorlige virkninger som muskelspasmer, hjerteproblemer, respirationssvækkele og i sjældne tilfælde endda døden.

De fleste skorpionarter er ikke aggressivt indstillede over for mennesker, og de vil normalt kun stikke som selvforsvar, hvis de føler truet eller forsvarer deres unger. Der findes dog nogle få arter, der kan være mere aggressive og som kan opfatte mennesker som en trussel.

Skorpiongift anvendes også i medicinsk sammenhæng, hvor det især bruges til at behandle visse typer kræft og andre alvorlige sygdomme. Det skyldes, at nogle skorpioners gifte kan påvirke cellernes vækst- og delingsmønster på en måde, der gør dem sårbare over for behandling med kemoterapi og andre typer kræftbehandling.

Molekylsekvensdata (molecular sequencing data) refererer til de resultater som bliver genereret når man secvenserer DNA, RNA eller proteiner i molekylærbiologien. Det innebærer typisk en række af nukleotider (i DNA- og RNA-sekvensering) eller aminosyrer (i proteinsekvensering), der repræsenterer den specifikke sekvens af gener, genetiske varianter eller andre molekyler i et biologisk prøve.

DNA-sekvensdata kan f.eks. anvendes til at identificere genetiske varianter, undersøge evolutionæ forhold og designe PCR-primerer. RNA-sekvensdata kan bruges til at studere genudtryk, splicevarianter og andre transkriptionelle reguleringsmekanismer. Proteinsekvensdata er vigtige for at forstå proteinstruktur, funktion og interaktioner.

Molekylsekvensdata kan genereres ved hjælp af forskellige metoder, herunder Sanger-sekvensering, pyrosekvensering (454), ion torrent-teknikker, single molecule real-time (SMRT) sekvensering og nanopore-sekvensering. Hver metode har sine styrker og svagheder, og valget af metode afhænger ofte af forskningens specifikke behov og ønskede udbytte.

'Agkistrodon' er ein slags orm, mer specifikt en type snok. Slik som andre slanger i familien Viperidae, har Agkistrodon giftbitt og er ifølge medisinsk terminologi kategorisert som en giftig orm.

Agkistrodon inneholder to undergrupper: Agkistrodon piscivorus (dusksnok) og Agkistrodon contortrix (mossnok). Disse slangerne finnes i de sørlige deler av Nord-Amerika, og de kan være farlige for mennesker hvis de blir bedt av.

Det er viktig å nevne at det ikke er vanlig å bruke begrepet 'Agkistrodon' i medisinsk sammenheng når man beskriver en persons tilstand eller sykdom, siden dette er en biologisk betegnelse for en slags orm.

Amfibiegifter är en typ av gift som produceras och utsöndras av vissa arter av grodor och groddjur. Detta gift kan vara mycket toxiskt för andra djur, inklusive människor, och kan orsaka en rad symtom som beror på vilken sorts gift det är och hur mycket som har absorberats.

Amfibiegifter kan delas in i två kategorier: neurotoxiner och cardiotoxiner. Neurotoxiner påverkar nervsystemet och kan orsaka symtom som förlamning, yrsel, andningssvårigheter och i värsta fall död. Cardiotoxiner påverkar hjärtat och blodkretsloppet och kan orsaka symtom som snabb hjärtslag, lågt blodtryck, chock och även död.

Det är värt att notera att inte alla grodor och groddjur producerar gift, och att de flesta arter som gör det inte använder sitt gift för att attackera eller försvara sig mot människor. I stället används giftet ofta som ett försvar mot rovdjur, eller som hjälpmedel vid jakt på byten.

"Conus" är ett medicinskt term som oftast används i samband med neurologi och neurokirurgi. Det refererar till en del av hjärnan eller ryggmärgen, nämligen den konformade (konformad = formad som en kon) nedre änden av grå substansen i bakre roten av varje spinalnerv. Conus medullaris är den medicinska termen för denna anatomiska struktur.

Conus medullaris innehåller nervceller som styr vissa sensoriska och motoriska funktioner i kroppen, särskilt i underkroppen och extremiteterna. Skador eller sjukdomar som påverkar conus medullaris kan orsaka neurologiska symtom som svaghet, smärta, känselbortfall, muskelkoordinationsstörningar (ataxi) och blås- och tarmfunktionsstörningar.

'Trimeresurus' er en slægt af giftige slanger fra familien giftsnoge (Viperidae), som omfatter arter, der findes i Asien, særligt i Sydøstasien og det sydlige Kina. Disse slangerarter kendes også under navnet bjerghuggere eller tempelslanger. Nogle af arterne i denne slægt er meget giftige for mennesker, herunder Trimeresurus gramineus (den grønne piton) og Trimeresurus wagleri (Waglers tempelslange). Det er vigtigt at være forsigtig, hvis man støder på en slange fra denne slægt, og kontakte straks lokal sundhedsvæsen, hvis en bid sker.

Cnidaria är ett fylum av marina djur som inkluderar maneter, koraller, sjöanemoner och hydroida. De flesta arter inom Cnidaria har nässelceller, som används för att fånga byten eller för försvar. Nässelcellerna innehåller en giftig kapsel som exploderar vid kontakt, vilket skadar eller dödar bytet.

Cnidariagifter är därför definierade som de toxiner som produceras och lagras i nässelcellerna hos Cnidaria-djuren. Dessa gifter kan variera mycket mellan olika arter, men de flesta innehåller proteiner och peptider som påverkar cellmembranet eller nervsystemet hos offret. Vissa cnidariagifter kan orsaka smärta, svullnad, rodnad och andningssvårigheter hos människor, medan andra kan vara mer allvarliga eller till och med dödliga. Behandlingen av cnidariagifter beror på artens identifiering och symtomen, men den kan inkludera avlägsnande av tentaklerna, rengöring av sårplatsen, smärtlindring och andningsstöd om det behövs.

LeddjursgifterSkallerormsgifterBigifterGiftsekretKobragifterHuggormsgifterGetinggifterSpindelgifterElapidgifterSkorpiongifter ...