Halvseende
Magnetisk resonanstomografi
'Halvseende' är inget etablerat medicinskt begrepp, men det kan möjligen tolkas som en nedsatt synförmåga där individen upplever en minskad perifer seendräkt i sin synfält. Detta innebär att de har svårigheter att uppfatta kontraster och detaljer i det yttre området av sitt synfält, medan centralseendet (förmågan att uppfatta tydligt det som befinner sig rakt framför ögat) är relativt bättre bevarat.
Detta fenomen kan ibland förekomma vid olika neurologiska tillstånd, såsom optisk neurit (inflammation i synnerven), eller som en följd av åldrande och andra ögonrelaterade sjukdomar. Det är viktigt att konsultera en oftalmolog eller annan medicinsk specialist vid påtagliga förändringar i sitt seende, för att undvika att försena behandlingen av underliggande orsaker och för att minimera eventuella negativa konsekvenser för synförmågan.
Magnetisk Resonansstomografi (MRI), även kallat Kärnmagnetisk Resonans (NMR) är en icke-invasiv diagnostisk bildgebande teknik som använder starka magnetiska fält och radiovågor för att producera detaljerade bilder av inre strukturer och funktioner i kroppen.
Under en MRI-undersökning placeras patienten i en tunn, rörlig bädd som glider in i en tunnelformad magnetisk resonansscanner. Scannern genererar ett starkt magnetfält som får protonerna (atomkärnor) i kroppens vätskor att orientera sig parallellt med magnetfältet. Radiovågor används sedan för att störa denna orientering, och när radiovågorna stängs av återgår protonerna till sin ursprungliga position. Detta ger upphov till en svagt elektromagnetiskt fält som detektorer i scannern kan uppfatta och tolka för att skapa två- eller tredimensionella bilder av kroppens inre.
MRI används vanligtvis för att undersöka mjuka vävnader, såsom hjärnan, ryggraden, muskler, ligament och inre organ, och är speciellt användbar för att upptäcka skador, inflammationer, tumörer och andra avvikelser.
"Datortomografi" er en medisinsk undersøkelsesmetode som bruker stråling for å oppnå detaljerede, tvidimensjonale skanninger av kroppen. Metoden kalles også "computertomografi" eller blot "CT".
I en CT-skanning passerer en fin strålebunde gjennom kroppen i mange forskjellige vinkler, mens en datamaskin registrerer de resulterende skråkkryssene av skinnene. Disse dataene brukes deretter for å generere tvidimensjonale bildekserieser av det undersøkte området.
CT-skanning gir ofte mer detaljert og skarp informasjon enn tradisjonelle røntgenundersøkelser, særlig når det gjelder å avdekke skader, tumorer eller andre abnormaliteter i viktige strukturer som hjernen, hjertet, lungene og karsystemet.
Noe av fordelene med CT-skanning inkluderer:
* Høy grad av detaljeringsgrad og skarphet
* Snarlighet i utførelsen
* Mulighet for å identifisere en bred vifte av medisinske tilstander
Noe av ulemperne inkluderer:
* Bruk av ioniserende stråling, som kan øke risikoen for kreft i lengre sikt
* Relativt høy dosis stråling j rentforhold til tradisjonelle røntgenundersøkelser
* Mulighet for allergiske reaksjoner på kontrastmidlene som ofte brukes under skanningen.